Olaug Anne Rønsen, karriereveileder i Nordtro, har skrevet et innlegg om det å stå utenfor arbeidslivet, for så å klare å jobbe seg inn igjen.  

Våren 2017 kom det en ung mann på 26 år subbende inn på kontoret mitt på Nordtro Jobbsenter. Han var skjeggete og langhåret, og på toppen av hodet hadde han tredd på seg ei lue, liksom for å holde unna det viltre håret. Han så trett og ikke direkte opplagt ut. Sa han hadde vondt i hodet. Det hadde han forresten hatt i et par år, i hvert fall. Han hadde vært nødt til å avbryte lærlingtiden sin som elektriker på grunn av hodeverk og mye fravær. Nå bodde han hjemme hos familien og hadde en døgnrytme, livsstil og helse som overhodet ikke var forenelig med arbeidslivet – han oste ikke akkurat av livsgnist og engasjement. Men under alt håret og de trette øynene kom det fram et smil i ny og ne, og han hadde en herlig selvironi og ærlighet om sin egen situasjon. Han skyldte ikke på noen andre mennesker, men sa rett ut at han var lat og at hodeverken hadde ødelagt masse for han. Selvfølelsen var ikke akkurat på topp – det kom frem etter få minutter i første samtale med Nordtro.

Min jobb som karriereveileder er å veilede folk videre når de står fast angående arbeid og/eller utdanning. De som kommer til oss er sjelden tilfreds med sin livssituasjon. Jeg og mine seks kollegaer skal hjelpe dem til å ta egne gode og langsiktige valg, ut fra sine valgmuligheter, slik at de kan få et liv de kan leve godt med, som gjør at de kan være en del av arbeidslivet ut fra det de allerede kan og det de kan utvikle seg på. Vårt hovedmål er å hjelpe dem ut i arbeid, eller beholde arbeid de allerede har. Noen få ganger lar det seg ikke gjøre grunnet helsetilstand, men stort sett er det arbeid deltakerne og vi jobber mot. Med én gang eller på sikt.

Det viser seg at det ikke er så enkelt som det høres ut til. Å bare skaffe seg en jobb. Eller å gi folk en jobb, selv om vi skulle ønske vi hadde en jobb-bank, med masse jobber på lager. For den unge mannen så det umulig ut. Hvem gir arbeid til en som ikke klarer å møte? Han var ikke interessert i å gå på skole. Da han gikk vg2 Elektro hadde han mye fravær og var sløv. Kjeda seg og var særs lite motivert. Han var sikker på at det kom til å bli sånn nå også, hvis han starta på skolebenken igjen. Så det var det ingen vits i å prøve, syntes han.

Fraværet var høyt. Hodeverken dundrende. Samvittigheta slitt. Sov ofte om dagen og fikk jo da naturligvis ikke sove hele natta. Han hadde praksis på logistikkavdelinga vår. Gjorde for så vidt en god jobb. Han var flink å hjelpe hvis vi sto fast med dataen. Var effektiv og tok ansvar. Når han bare var tilstede. Vi så potensialet, men til slutt klarte han ikke å komme mer. Vi avtalte samtaler, men jeg kunne ikke stole på at han kom. Verken han eller jeg visste mer hva vi skulle ty til. Vi visste bare én ting; dette var ikke et verdig liv for en ung mann med mye potensiale.

Vi hadde møte med legen, men leger kan jo ikke heller trylle, dessverre. Vi snakket om at kanskje en sunnere livsstil og et bedre søvnmønster kunne minke på hodeverken. Den unge mannen fikk tilbud om ti gratis treningstimer for å komme i gang. Men det hjelper lite at andre sier du bør trene også blir du veltrent, hvis ikke du selv gjør det. Dessverre her også. Hadde vært utrolig deilig. Jeg foreslo at han kunne sykle. Eller gå tur. Nei! Det var det kjedeligste som fantes! Uaktuelt! Jeg gikk tur sammen med han. Men jeg hadde jo ikke mulighet til å gjøre det hver gang han trengte å bevege seg.

Etter litt riving i håret foreslo jeg at vi kunne søke om å få et opphold på Skibotn Rehabilitering. Det skulle vise seg å være en god idé. Han fikk plass på ARR (Arbeidsrettet rehabilitering). Først var han der fire uker. Så åtte. Så tolv. Da han hadde brukt opp tida si der, starta han etterhvert hos oss på Nordtro igjen. Dette høres rosenrødt og klisjé-aktig ut, men la gå. Inn gjennom kontordøra mi kom det en annen mann! Uttrykket og kroppsholdningen hadde endra seg; han hadde klipt håret, gått ned i vekt – han var i bedre humør. Han tvang seg selv til å gå og jogge, selv om det ikke var det artigste han visste. Og det beste av alt; HAN HADDE EN PLAN! Det lyder bra i en veileders ører; et mål og en plan. Han skulle gå på skolen igjen. Han skulle ta fagbrev som IKT-servicemedarbeider. Han trengte bare litt oppfølging fra oss for å ha noen å snakke med og som holdt han i ørene. Så det gjorde vi. Han gikk på skole og jeg spurte jevnlig hvordan det gikk. Men jeg trengte ikke å holde han i ørene. Han klarte det selv. Nesten ingen fravær. Bra karakterer.

Her om dagen hadde vi samtale igjen. Det er mye å bli imponert over her i verden, men det er faktisk ikke noen som imponerer meg mer enn de som har vært skikkelig langt nede, både fysisk og psykisk, og så har klart å få livet til å fungere igjen. Tenk hvor mye arbeid dette krever! Av det som kanskje er det vanskeligste i verden å jobbe med; vårt eget hode. Han skjønner det nesten ikke selv. Som han sa: «Jeg gikk rundt og rundt i en sirkel, og plutselig var jeg ute av den. Jeg kan ikke si når det skjedde. Det bare skjedde. Og det skjedde i hodet mitt.» Han hadde fått fantastisk drahjelp og oppbakking på Skibotn Rehabilitering. Men å faktisk ta tak, bruke verktøykassa som var gitt han og gjøre noe aktivt med den var det bare han selv som gjorde. Og hva har dette ført til? En lærlingeplass! HURRA! Dette ble en av mine beste dager på jobb. Å se at noen kommer seg videre, klarer å skaffe seg lærlingeplass, ta utdanning, få seg arbeid. Er dere klar over hva det betyr? For de som har prøvd å leve et uvisst liv uten retning, betyr dette alt. Du mestrer, andre ser dine ressurser. Selvtilliten vokser. Du kan tjene dine egne penger. 

Historien kort oppsummert, og dette er etter Nordtro sin erfaring ikke tull:

Det vi sier til oss selv blir en sannhet. På godt og vondt. Det nytter å øve. Plutselig slår øvingen ut i ferdigheter og gode vaner – og så er du ute av den berømte sirkelen.

Øving og endring tar ofte tid, men det kan også være nyttig å ta seg selv i nakken og bare bestemme seg. Vi skal ikke kimse av det å ha mål og planer, det kan være livsviktig. En ond sirkel blir ikke god før streken får retning og mål.